Tiden går og jeg består. Eller noe som likner. Jeg føler at jeg bare gjentar meg igjen og igjen, men dersom det er mulig har tiden i det siste gått enda fortere enn vanlig. Jeg trives med det. Det finnes ikke tid til å bekymre seg, det finnes ikke tid til crash and burn, baby. Dagene kommer og går, før jeg visste ordet av det var det regntid i Japan. Hver juni regner det som bare det, men jeg er fornøyd, for i motsetning til det kalde nord er det fremdeles lyst og fint ute, selv når det er overskyet.

1. Å kjenne lukten av sommer-Japan, og nyse konstant i flere uker fordi man er allergisk mot en helt annen type pollen enn i Norge.
2. Å se bestemødre sope foran inngangsdørene sine og langs veien, bare fordi de liker at det ser pent og ryddig ut rundt seg.
3. Å kjenne solen varme ansiktet for første gang på to dager, men at det ikke gjør noe at det regner, fordi man vet at det ikke regner hver dag.
4. Å drikke kaffe og se på trash-TV til frokost. (Ja, jeg ser på Paradise av og til, alle har guilty pleasures.)
5. Å kjenne lukten av hjemmelaget middagsmat fra et hemmelig sted i nærheten selv om klokken bare 9 om morgenen.
6. Å spise seg mett på sushi til rundt 40 norske kroner.
7. At riskokeren min spiller “twinkle twinkle little star” når risen er ferdig.
8. At naboen kommer på døren med en diger honningmelon i gave, bare fordi de hadde en ekstra som de ikke klarer å spise selv.
9. At bestevenninnen min i Sverige alltid er lynkjapp til å svare på meldinger via facebook, og bestevenninnen min i Norge som absolutt ikke er like kjapp logget seg på skype for første gang på et år.
10. Å kjenne at man virkelig trives i sitt eget selskap, helt alene, av og til.

I dag kom det oppdatert reiseinformasjon fra den norske ambassaden i Japan, og jeg kjenner at begeret holder på å renne litt over for min del. Jeg er hverken irritert eller sur, men jeg stiller meg rett og slett litt undrende til kontakten jeg har hatt med den norske ambassaden i Japan. Jeg har som nevnt tidligere ikke tenkt å gjøre denne bloggen til noen synseblogg og vil helst bare poste koselige, fine, vakre og inspirerende ting, men av og til kjenner jeg at jeg har noen ting på hjertet som jeg bare må få ut. Jeg bør vel også nevne at dette ikke er en aprilspøk, sånn for ordens skyld.

Først og fremst: Jeg er i Japan fordi jeg har valgt dette selv. Derfor føler jeg ikke at den norske ambassaden skylder meg noenting. Dette er altså ikke et klagebrev til den norske ambassaden. Jeg synes ambassaden alt i alt har gjort en god jobb og holdt god kontakt. De gjør så godt de kan i en situasjon de ikke var forberedt på å håndtere. Jeg forventer ikke at den norske ambassaden skal redde meg. Jeg kom meg til Japan på egenhånd, om jeg mot formodning vil ut av Japan, anser jeg det som mitt eget ansvar å komme meg bort herfra også.

Da det store jordskjelvet rammet Japan for noen uker sider var den norske ambassaden tidlig ute og gav informasjon til nordmenn bosatt i Japan om at de ikke anbefalte at man oppholdt seg i landet. (De skrev derimot ikke noe særlig om hvorfor de gav denne anbefalingen.) Ambassaden oppfordret også til å registere seg hos den norske ambassaden i Tokyo. Som sagt, som gjort, jeg skrev en epost til ambassaden som inneholdt navn og kontaktinformasjon, samt at jeg hadde tenkt å fortsette å bo i Japan en stund til. Jeg fikk epost tilbake fra ambassaden, der de igjen gjentok at de ikke anbefaler nordmenn å bli værende i Japan, men dersom jeg hadde tenkt å bli værende likevel, måtte jeg forholde meg til det japanske myndigheter sier om saken. Selvfølgelig.

I samme epost ble jeg også oppfordret til å fylle ut et skjema med mer utfyllende kontaktinformasjon til ambassaden. Som sagt, som gjort, jeg åpner .doc-dokumentet de så pent har sent meg som vedlegg i eposten (og ignorerer mine tanker om at ikke alle kan åpne .doc-dokumenter på sine maskiner), og begynner å fylle ut informasjon. Navn, adresse, telefonnummer. Navn og adresse og telefonnummer til kontaktpersoner, samt kontaktinformasjon til skole/arbeidssted. Kjempefint, så flott at ambassaden tar ansvar og samler inn informasjon på denne måten. Men … på side 2 i dokumentet jeg fyller ut, finner jeg dette:

Om jeg har en bunad, sa du? Som jeg vil låne ut til dere? Hvilken type bunad det er? Hvilket tilbehør jeg har til bunaden?

Jeg lo så jeg satte kaffen i halsen.

Jeg bor i Kanto-regionen (Tokyo), og her har ikke jordskjelvet rammet spesielt hardt. Derfor er jeg heller ikke redd eller bekymret. Det eneste denne boksen gjorde for meg var at jeg fikk meg en skikkelig god latter. Men hva om jeg hadde bodd i nærheten av de rammede områdene, hva om jeg hadde vært redd og opprørt, feilinformert og sliten etter alle ødeleggelsene? Å fylle ut et informasjonskjema med kontaktinformasjon er nyttig, men jeg tror virkelig ikke jeg hadde blitt spesielt glad for å måtte fylle ut om jeg har en bunad og om jeg er villig til å låne den ut dersom jeg hadde fryktet for liv og helse. Jeg skjønner at dette mest sannsynlig er et generelt skjema som de sender ut til alle nordmenn som registerer seg i Japan, men jeg synes godt de kunne tatt seg bryderiet med å fjerne unyttige felter som dette etter en slik stor katastrofe.

Men ambassaden gir seg ikke. De sender flere eposter, og jeg begynner å få tekstmeldinger sendt til min japanske telefon. De tilbyr meg jod-tabletter. Så flott, tenkte jeg, at den norske ambassaden vil hjelpe sine norske borgere og tilby dem jod-tabletter. Her er et bilde av tekstmeldingen jeg fikk fra dem:

Ser du hva som er galt i denne tekstmeldingen? Dette telefonnummeret er et norsk nummer. Nå har jeg riktignok tilgang på både Skype og telefonautomater og kan ringe norske nummer dersom jeg virkelig må, men mobiltelefonen min i Japan (som tekstmeldingen ble sendt til) er “prepaid”, noe som gjør at jeg ikke kan ringe internasjonale nummer. Jeg har enda ikke forstått hvorfor jeg må ringe til et telefonnummer i Norge for å få jodtabletter til Tokyo. Kunne jeg ikke kontaktet ambassaden på epost eller telefon her i Japan?

Men jeg kan ikke det. For ambassaden har flyttet alle sine folk fra Tokyo til Kobe, for å komme lenger bort fra kraftverket i Fukushima. Det er 220 km mellom Tokyo og Fukushima. Det er 430 km mellom Tokyo og Kobe.

Så får jeg flere eposter. Jeg er invitert til infomøte hos ambassaden.  Jeg er glad for å bli invitert på infomøte. Ambassaden er glad i sine norske borgere. Men – siden ambassaden sine ansatte har rømt til Kobe, er dette møtet i Kobe. Ikke i Tokyo. Å dra fra Tokyo til Kobe for et infomøte, er omtrent samme avstand som å dra fra Oslo til Trondheim. Og jeg må betale togbilletten min selv.

Når det gjelder ambassadens utilgjengelighet bør jeg vel også nevne en liten historie fra i fjor. Jeg skulle søke visum, og trengte noen bankpapirer. Jeg var usikker på nøyaktig hvilke bankpapirer dette var når jeg leste de japanske dokumentene jeg måtte fylle ut, så jeg bestemte meg for å ringe til ambassaden for å snakke med dem. De må jo få spørsmål både titt og ofte om hvilken dokumentasjon som kreves når man søker visum i Japan. Telefonsamtalen gikk omtrent slik:

Ambassaden: “Hello, this is the royal Norwegian embassy.” (Helt tydelig japansk aksent.)
Sushibird: “Oh, hi, I am calling you because I have some questions about my Japanese visa. I have to submit some bank statements, and I need to check what kind of bank statements the Japanese government needs. Is there anyone there I can talk to in Norwegian? Considering it is Norwegian bank statements, I need to know what these various papers are called in Norwegian.”
Ambassaden: “Oh, sorry, there is nobody here that speaks Norwegian at the moment. Can we take this in Japanese or English?”
Sushibird: “…”

De snakker altså ikke alltid norsk ved den norske ambassaden i Tokyo.

Tilbake til årets kommunikasjon med ambassaden. Jeg har nemlig også fått epost med tilbud om å reise fra Japan med charterfly. For de anbefaler jo ikke norske borgere å oppholde seg i Japan. Men jeg må betale for min egen billett. Så ambassaden er bekymret, de er bare ikke bekymret nok til å betale for billetten min. Jeg er glad for at de satte opp et tilbud om å fly ut fra Japan (og jeg er helt sikker på at dette har hjulpet en rekke mennesker som gjerne ville komme seg ut fra Japan), men jeg tenker i mitt stille sinn at dersom ambassaden hadde vært skikkelig bekymret, hadde de nok betalt for flybilletten min, eller i det minste tilbudt seg å betale deler av billetten. Jeg forventer absolutt ikke at Norge skal betale for flybilletten min altså, det er ikke poenget, men for meg harmonerer ikke disse sterke advarslene om å ikke oppholde seg i Japan med at jeg må betale for egne tog- og flybilletter for å komme meg bort herfra.

Og i dag fikk jeg en ny epost. De har oppdatert reiserådet sitt for Japan. Nå heter det seg at:

“Utenriksdepartementet fraråder reise til eller opphold i Japan som ikke er strengt nødvendig. Nordmenn som oppholder seg mindre enn 80 km fra kjernekraftverket i Fukushima-området oppfordres til å forlate området, mens nordmenn som oppholder seg i Tohoku-, Chubu- og Kanto-regionene (inkludert Tokyo), bør overveie å forlate området.“

Tusen takk til ambassaden. Jeg hører det dere sier. Jeg er glad for at dere bryr dere. Jeg setter pris på arbeidet dere gjør. Men etter så mye frem og tilbake, så velger jeg heller å forholde meg til det japanske myndigheter sier fremfor dere. Japanske myndigheter har i det minste ikke spurt meg om jeg har en bunad til låns.

Denne hilsenen er et par dager for sen, rett og slett fordi jeg måtte grave meg dypt gjennom arkivet for å finne disse bildene. Men, bedre sent enn aldri;  gratulerer så hjertelig med overstått verdens beste mamma! ♥

Jeg er fremdeles fersk i bloggverdenen. Jeg vet ikke hvordan det lille bloggsamfunnet i Norge fungerer, og jeg har enda ikke helt funnet min egen stemme. Jeg er ingen skribent. Jeg går ikke rundt med en liten Jon Fosse eller Tomas Espedal i magen som hvisker nydelige fraser til meg som jeg kan lire av meg på bloggen min. Men jeg skriver likevel. Akkurat nok til å klare å beskrive bildene jeg poster. Litt på engelsk, litt på norsk og litt på japansk når anledningen byr seg.

Jeg er ingen grammatikknazi, og jeg er helt sikker på mitt eget språk inneholder en rekke feil. Alle har lov å gjøre feil. Alle har lov til å ikke vite hvordan man staver et ord eller ikke være sikker på hvor man skal putte inn «ham» fremfor «han». Det er lov å skrive blogginnlegg på Internett selv om man ikke gikk ut med en sekser i norsk fra videregående skole.

Men… det er en feil som irriterer meg grenseløst mye mer enn alle andre feil jeg ser daglig, nemlig særskriving. Å dele opp ord som ikke skal deles på norsk. «Stekt kylling lever» og «stekt kyllinglever» er to vidt forskjellige ting. «Tunfisk biter i vann» og «Tunfiskbiter i vann» er ikke samme sak. «Tvilling pult i glass» er noe ganske annet enn «tvillingpult i glass».

Jeg tror grunnen til at særskriving irriterer meg mer enn andre språklige feil er at teksten blir veldig vanskelig å lese. Mellomrommene som ikke skal være der virker milelange i mitt hode, og teksten blir uklar og amatørmessig.

Jeg har surfet litt rundt ulike norske fotoblogger i det siste, og det er veldig mange talentfulle unge jenter i alderen 14 – 20 år i Norge som har skaffet seg en fotoblogg, og som atpåtil tar fine bilder. Det virker som om disse unge bloggpikene lever i en fin liten symbiose med hverandre, og de skriver ofte kommentarer til hverandre som “kjempe fint”, “kjempe flink” og “kjempe bra”.

Jeg biter meg selv i leppen og holder fingrene fra tastaturet når jeg ser slike feil. Jeg vil jo ikke virke uvennlig, vanskelig eller pedantisk. Jeg ville ikke bryte meg inn i deres lille univers og kjefte og smelle. Jeg lukker nettleservinduet. (Eller «nett leser vinduet» som de ville skrevet.) Jeg tenker til meg selv at de unge pikene kanskje bare ikke vet bedre. At ingen har sagt det til dem at det de skriver er feil, og at de kommer til å vokse det av seg. Man må bare gi dem litt tid.

I går ble synet mitt på disse unge pikene forandret. Jeg holder på miste håpet om at de kommer til å vokse av seg særskrivingen. Jeg så tilfeldigvis en anonym kommentar i en fotoblogg, hvor det stod: «Kjempeflink skrives i et ord, jeg tenkte du ville rette opp i det. Fine bilder forresten.» Men hva svarte den unge fotobloggeren? «Hei. Kjempe flink er det vanligste å skrive.» Da jeg så svaret fra bloggeren tenkte jeg: «Jøss, er det virkelig blitt mest vanlig å skrive noe som er så feil?» Jeg bestemte meg for å gjøre et kjapt Google-søk som gav meg følgende tall: «Kjempeflink» fikk 374,000 treff. «Kjempe flink» fikk 222,000 treff. Så riktignok hadde den unge fotobloggeren feil da hun skrev at «kjempe flink» var det vanligste å skrive, men jeg ble overrasket over hvor mange treff det faktisk var på «kjempe flink». Da jeg søkte etter «kjempeflink» kom Google med forslag om at jeg heller burde søke etter «kjempe flink». Sukk.

Er normen i endring? Må jeg bare akseptere at «sær skriving» blir vanligere og vanligere? Eller skal jeg ta på meg rollen som grammatikknazi og svinge med pisken?

Binka writes about how she is a morning person, and I say I love the night. The night is magical (and at times manic), but I am still learning to not listen too much to myself after the sun has gone down.

“Æ e redd for mørket, som en unge
Trur at alle onde ting kan skje
E det det at vi blir meire fremmed
eller blir vi meire sånn vi e”

Kari Bremnes – Ansiktet te Månen

Some days I wake up and I feel like this. Wild Strawberries has one of the most beautiful beginnings I have ever seen. It makes no sense, and perfect sense at the same time. Bergman was before his time.

Vad som mera än något annat försonar mig med döden är bilden av en plats: en plats där dina och mina ben ligger begravda, nedslängda, avtäckta, tilsammans. De ligger utströdda där huller om buller. Ett av dina revben lutar mot mitt kranium. Et av mellanhandsbenen i min vänstra hand ligger innanför ditt bäcken. (Mot mina brutna revben ditt bröst som en blomma.) De hundratals benen i våra fötter ligger kingströdda som gruskorn.

John Berger / Översättare: Steve Sem-Sandberg.