I dag kom det oppdatert reiseinformasjon fra den norske ambassaden i Japan, og jeg kjenner at begeret holder på å renne litt over for min del. Jeg er hverken irritert eller sur, men jeg stiller meg rett og slett litt undrende til kontakten jeg har hatt med den norske ambassaden i Japan. Jeg har som nevnt tidligere ikke tenkt å gjøre denne bloggen til noen synseblogg og vil helst bare poste koselige, fine, vakre og inspirerende ting, men av og til kjenner jeg at jeg har noen ting på hjertet som jeg bare må få ut. Jeg bør vel også nevne at dette ikke er en aprilspøk, sånn for ordens skyld.

Først og fremst: Jeg er i Japan fordi jeg har valgt dette selv. Derfor føler jeg ikke at den norske ambassaden skylder meg noenting. Dette er altså ikke et klagebrev til den norske ambassaden. Jeg synes ambassaden alt i alt har gjort en god jobb og holdt god kontakt. De gjør så godt de kan i en situasjon de ikke var forberedt på å håndtere. Jeg forventer ikke at den norske ambassaden skal redde meg. Jeg kom meg til Japan på egenhånd, om jeg mot formodning vil ut av Japan, anser jeg det som mitt eget ansvar å komme meg bort herfra også.

Da det store jordskjelvet rammet Japan for noen uker sider var den norske ambassaden tidlig ute og gav informasjon til nordmenn bosatt i Japan om at de ikke anbefalte at man oppholdt seg i landet. (De skrev derimot ikke noe særlig om hvorfor de gav denne anbefalingen.) Ambassaden oppfordret også til å registere seg hos den norske ambassaden i Tokyo. Som sagt, som gjort, jeg skrev en epost til ambassaden som inneholdt navn og kontaktinformasjon, samt at jeg hadde tenkt å fortsette å bo i Japan en stund til. Jeg fikk epost tilbake fra ambassaden, der de igjen gjentok at de ikke anbefaler nordmenn å bli værende i Japan, men dersom jeg hadde tenkt å bli værende likevel, måtte jeg forholde meg til det japanske myndigheter sier om saken. Selvfølgelig.

I samme epost ble jeg også oppfordret til å fylle ut et skjema med mer utfyllende kontaktinformasjon til ambassaden. Som sagt, som gjort, jeg åpner .doc-dokumentet de så pent har sent meg som vedlegg i eposten (og ignorerer mine tanker om at ikke alle kan åpne .doc-dokumenter på sine maskiner), og begynner å fylle ut informasjon. Navn, adresse, telefonnummer. Navn og adresse og telefonnummer til kontaktpersoner, samt kontaktinformasjon til skole/arbeidssted. Kjempefint, så flott at ambassaden tar ansvar og samler inn informasjon på denne måten. Men … på side 2 i dokumentet jeg fyller ut, finner jeg dette:

Om jeg har en bunad, sa du? Som jeg vil låne ut til dere? Hvilken type bunad det er? Hvilket tilbehør jeg har til bunaden?

Jeg lo så jeg satte kaffen i halsen.

Jeg bor i Kanto-regionen (Tokyo), og her har ikke jordskjelvet rammet spesielt hardt. Derfor er jeg heller ikke redd eller bekymret. Det eneste denne boksen gjorde for meg var at jeg fikk meg en skikkelig god latter. Men hva om jeg hadde bodd i nærheten av de rammede områdene, hva om jeg hadde vært redd og opprørt, feilinformert og sliten etter alle ødeleggelsene? Å fylle ut et informasjonskjema med kontaktinformasjon er nyttig, men jeg tror virkelig ikke jeg hadde blitt spesielt glad for å måtte fylle ut om jeg har en bunad og om jeg er villig til å låne den ut dersom jeg hadde fryktet for liv og helse. Jeg skjønner at dette mest sannsynlig er et generelt skjema som de sender ut til alle nordmenn som registerer seg i Japan, men jeg synes godt de kunne tatt seg bryderiet med å fjerne unyttige felter som dette etter en slik stor katastrofe.

Men ambassaden gir seg ikke. De sender flere eposter, og jeg begynner å få tekstmeldinger sendt til min japanske telefon. De tilbyr meg jod-tabletter. Så flott, tenkte jeg, at den norske ambassaden vil hjelpe sine norske borgere og tilby dem jod-tabletter. Her er et bilde av tekstmeldingen jeg fikk fra dem:

Ser du hva som er galt i denne tekstmeldingen? Dette telefonnummeret er et norsk nummer. Nå har jeg riktignok tilgang på både Skype og telefonautomater og kan ringe norske nummer dersom jeg virkelig må, men mobiltelefonen min i Japan (som tekstmeldingen ble sendt til) er “prepaid”, noe som gjør at jeg ikke kan ringe internasjonale nummer. Jeg har enda ikke forstått hvorfor jeg må ringe til et telefonnummer i Norge for å få jodtabletter til Tokyo. Kunne jeg ikke kontaktet ambassaden på epost eller telefon her i Japan?

Men jeg kan ikke det. For ambassaden har flyttet alle sine folk fra Tokyo til Kobe, for å komme lenger bort fra kraftverket i Fukushima. Det er 220 km mellom Tokyo og Fukushima. Det er 430 km mellom Tokyo og Kobe.

Så får jeg flere eposter. Jeg er invitert til infomøte hos ambassaden.  Jeg er glad for å bli invitert på infomøte. Ambassaden er glad i sine norske borgere. Men – siden ambassaden sine ansatte har rømt til Kobe, er dette møtet i Kobe. Ikke i Tokyo. Å dra fra Tokyo til Kobe for et infomøte, er omtrent samme avstand som å dra fra Oslo til Trondheim. Og jeg må betale togbilletten min selv.

Når det gjelder ambassadens utilgjengelighet bør jeg vel også nevne en liten historie fra i fjor. Jeg skulle søke visum, og trengte noen bankpapirer. Jeg var usikker på nøyaktig hvilke bankpapirer dette var når jeg leste de japanske dokumentene jeg måtte fylle ut, så jeg bestemte meg for å ringe til ambassaden for å snakke med dem. De må jo få spørsmål både titt og ofte om hvilken dokumentasjon som kreves når man søker visum i Japan. Telefonsamtalen gikk omtrent slik:

Ambassaden: “Hello, this is the royal Norwegian embassy.” (Helt tydelig japansk aksent.)
Sushibird: “Oh, hi, I am calling you because I have some questions about my Japanese visa. I have to submit some bank statements, and I need to check what kind of bank statements the Japanese government needs. Is there anyone there I can talk to in Norwegian? Considering it is Norwegian bank statements, I need to know what these various papers are called in Norwegian.”
Ambassaden: “Oh, sorry, there is nobody here that speaks Norwegian at the moment. Can we take this in Japanese or English?”
Sushibird: “…”

De snakker altså ikke alltid norsk ved den norske ambassaden i Tokyo.

Tilbake til årets kommunikasjon med ambassaden. Jeg har nemlig også fått epost med tilbud om å reise fra Japan med charterfly. For de anbefaler jo ikke norske borgere å oppholde seg i Japan. Men jeg må betale for min egen billett. Så ambassaden er bekymret, de er bare ikke bekymret nok til å betale for billetten min. Jeg er glad for at de satte opp et tilbud om å fly ut fra Japan (og jeg er helt sikker på at dette har hjulpet en rekke mennesker som gjerne ville komme seg ut fra Japan), men jeg tenker i mitt stille sinn at dersom ambassaden hadde vært skikkelig bekymret, hadde de nok betalt for flybilletten min, eller i det minste tilbudt seg å betale deler av billetten. Jeg forventer absolutt ikke at Norge skal betale for flybilletten min altså, det er ikke poenget, men for meg harmonerer ikke disse sterke advarslene om å ikke oppholde seg i Japan med at jeg må betale for egne tog- og flybilletter for å komme meg bort herfra.

Og i dag fikk jeg en ny epost. De har oppdatert reiserådet sitt for Japan. Nå heter det seg at:

“Utenriksdepartementet fraråder reise til eller opphold i Japan som ikke er strengt nødvendig. Nordmenn som oppholder seg mindre enn 80 km fra kjernekraftverket i Fukushima-området oppfordres til å forlate området, mens nordmenn som oppholder seg i Tohoku-, Chubu- og Kanto-regionene (inkludert Tokyo), bør overveie å forlate området.“

Tusen takk til ambassaden. Jeg hører det dere sier. Jeg er glad for at dere bryr dere. Jeg setter pris på arbeidet dere gjør. Men etter så mye frem og tilbake, så velger jeg heller å forholde meg til det japanske myndigheter sier fremfor dere. Japanske myndigheter har i det minste ikke spurt meg om jeg har en bunad til låns.