Tiden går og jeg består. Eller noe som likner. Jeg føler at jeg bare gjentar meg igjen og igjen, men dersom det er mulig har tiden i det siste gått enda fortere enn vanlig. Jeg trives med det. Det finnes ikke tid til å bekymre seg, det finnes ikke tid til crash and burn, baby. Dagene kommer og går, før jeg visste ordet av det var det regntid i Japan. Hver juni regner det som bare det, men jeg er fornøyd, for i motsetning til det kalde nord er det fremdeles lyst og fint ute, selv når det er overskyet.