Disse bildene ble tatt for ikke så lenge siden. Sju uker , et verdenshav og noe som kjennes som et helt liv unna. Jeg sitter i Japan og ser på Canada, og vet ikke helt hvor jeg hører hjemme lenger. Noe er i endring, jeg vet bare ikke hva. Jeg finner ut av det. 

Knust glass, kirkegårder og mørke kvelder som gjør at man har tid til å tenke etter på hvor man er og hva det er man egentlig holder på med, selv om det er skummelt å snakke med seg selv. Hva vil du egentlig?

God høsttakkefest. Jeg er takknemlig for at jeg har to armer, to bein, et hode som sitter på toppen av skuldrene og en hinnsides vilje til å få gjennomført det jeg må (selv om jeg ikke alltid vil). Hva er du takknemlig for?