Spring is around the corner, and I ate strawberries the other day. Bliss!

Jeg er fremdeles fersk i bloggverdenen. Jeg vet ikke hvordan det lille bloggsamfunnet i Norge fungerer, og jeg har enda ikke helt funnet min egen stemme. Jeg er ingen skribent. Jeg går ikke rundt med en liten Jon Fosse eller Tomas Espedal i magen som hvisker nydelige fraser til meg som jeg kan lire av meg på bloggen min. Men jeg skriver likevel. Akkurat nok til å klare å beskrive bildene jeg poster. Litt på engelsk, litt på norsk og litt på japansk når anledningen byr seg.

Jeg er ingen grammatikknazi, og jeg er helt sikker på mitt eget språk inneholder en rekke feil. Alle har lov å gjøre feil. Alle har lov til å ikke vite hvordan man staver et ord eller ikke være sikker på hvor man skal putte inn «ham» fremfor «han». Det er lov å skrive blogginnlegg på Internett selv om man ikke gikk ut med en sekser i norsk fra videregående skole.

Men… det er en feil som irriterer meg grenseløst mye mer enn alle andre feil jeg ser daglig, nemlig særskriving. Å dele opp ord som ikke skal deles på norsk. «Stekt kylling lever» og «stekt kyllinglever» er to vidt forskjellige ting. «Tunfisk biter i vann» og «Tunfiskbiter i vann» er ikke samme sak. «Tvilling pult i glass» er noe ganske annet enn «tvillingpult i glass».

Jeg tror grunnen til at særskriving irriterer meg mer enn andre språklige feil er at teksten blir veldig vanskelig å lese. Mellomrommene som ikke skal være der virker milelange i mitt hode, og teksten blir uklar og amatørmessig.

Jeg har surfet litt rundt ulike norske fotoblogger i det siste, og det er veldig mange talentfulle unge jenter i alderen 14 – 20 år i Norge som har skaffet seg en fotoblogg, og som atpåtil tar fine bilder. Det virker som om disse unge bloggpikene lever i en fin liten symbiose med hverandre, og de skriver ofte kommentarer til hverandre som “kjempe fint”, “kjempe flink” og “kjempe bra”.

Jeg biter meg selv i leppen og holder fingrene fra tastaturet når jeg ser slike feil. Jeg vil jo ikke virke uvennlig, vanskelig eller pedantisk. Jeg ville ikke bryte meg inn i deres lille univers og kjefte og smelle. Jeg lukker nettleservinduet. (Eller «nett leser vinduet» som de ville skrevet.) Jeg tenker til meg selv at de unge pikene kanskje bare ikke vet bedre. At ingen har sagt det til dem at det de skriver er feil, og at de kommer til å vokse det av seg. Man må bare gi dem litt tid.

I går ble synet mitt på disse unge pikene forandret. Jeg holder på miste håpet om at de kommer til å vokse av seg særskrivingen. Jeg så tilfeldigvis en anonym kommentar i en fotoblogg, hvor det stod: «Kjempeflink skrives i et ord, jeg tenkte du ville rette opp i det. Fine bilder forresten.» Men hva svarte den unge fotobloggeren? «Hei. Kjempe flink er det vanligste å skrive.» Da jeg så svaret fra bloggeren tenkte jeg: «Jøss, er det virkelig blitt mest vanlig å skrive noe som er så feil?» Jeg bestemte meg for å gjøre et kjapt Google-søk som gav meg følgende tall: «Kjempeflink» fikk 374,000 treff. «Kjempe flink» fikk 222,000 treff. Så riktignok hadde den unge fotobloggeren feil da hun skrev at «kjempe flink» var det vanligste å skrive, men jeg ble overrasket over hvor mange treff det faktisk var på «kjempe flink». Da jeg søkte etter «kjempeflink» kom Google med forslag om at jeg heller burde søke etter «kjempe flink». Sukk.

Er normen i endring? Må jeg bare akseptere at «sær skriving» blir vanligere og vanligere? Eller skal jeg ta på meg rollen som grammatikknazi og svinge med pisken?

I made these a couple of years ago, and thought I had to repost them here. Postcards, 12cm x 12cm.

The most random title of a post in a long time, but somewhat descriptive none the less. Look at the weather for Tokyo last friday. Wonderful wonderful, I felt so incredibly happy standing out in the sun inbetween classes. I love the fact that it can be both sunny and warm at the same time in this city. I am sure the temperature will drop back down a little bit, but spring is coming, I love it!

This is some of the things we had to read in reading class. (No, I do not understand it.)

Onigiri with negitoro. My semi-daily lunch.

I bought myself a little present.

And then we went bowling. I suppose I do not have to mention that I do not know how to bowl, but there was a jidouhanbaeki there where you could buy drinks, so I had a fun time.

And last but not least, before the bowling, we went and ate yakitori, but they also had chicken sashimi. (Raw chicken, raw chicken liver and raw chicken heart.) It was really delicious.

I guess I am going a little bird crazy this week. I have seen this quote floating around the internet for a couple of years, I am not sure who wrote it originally. I decided to make a motivational poster a couple of years ago (probably heavily inspired by various things I no longer can remember), and I found it looking through the bottomless archive.