Shinto and whatnot

I am not a big fan of monotheistic religion and its worship, so walking into different Shinto and Buddhist shrines and temples always feels very different to me than walking on other holy ground like churches and mosques. Instead of feeling pressured down, I feel like I am walking into some kind of wonderland. It is quiet, but the good kind of quiet, and going up and tossing in 5 yen to Kamisama in the box and praying or wishing for something to come true reminds me of my childhood when we used to toss a coin into the wishing well.

related posts:

Category: text EN

Leave a comment



First signs of hanami!

Isn’t this just gorgeous? Hanami-season is my absolute favorite time of year, and I just snapped these when I was in a hurry to get to school the other day. I will be back with more pictures of the cherry blossoms really soon, but wow, it just makes me so happy to walk down the street and see this. Everything feels lighter and warmer and I am just really happy.

related posts:

Category: text EN

Leave a comment:   6 comments



Spring + Sushibird = happy

Before school started up, I took a small walk around my neighbourhood, and I found a cute little bike.

And in the middle of the street there was a little shrine.

These boards come up every now and again, and I am not sure what they are for, but I think it is for some kind of election?

Another little shrine in the middle of the street.

And more fancy names of buildings. Yesterday I saw a building called レベール – Rebeeru. Level? Rebel? I am not really sure.

related posts:

Category: text EN

Leave a comment:   4 comments



Macro photography is close-up photography of usually very small objects.

I actually used my macro lens (105mm Nikkor 2.8) for the first time in ages. My new camera doesn’t have autofocus for the old lenses without VR, so it is manual focus all the way. I used to think it was fun with manual focus, but nowdays I guess I have turned more into a point-and-shoot-girl.

Category: text EN

Leave a comment



Monday came out of nowhere.

My grand plan about posting a lot this weekend was interrupted by life. Classes started, two small parties happened, a lot of homework happened, and then to top it of there was a small hanami-party and a bye-bye party on Sunday, leaving very little time in front of the computer. I bet my mac feels like a neglected girlfriend at this point. I have been thinking about getting new glasses, but there are so few designs that I like, and I don’t even know where to start looking for frames. I would want something original, and I my two previous pairs of glasses were from LaFont. Suggestions welcome.

related posts:

Category: text EN

Leave a comment:   2 comments



余震

There was quite a big aftershock two days ago. I can never really wrap my head around what to call and aftershock and what is just an earthquake – it is all connected somehow, and obviously a shock that comes after the other one is an aftershock. I was walking outside, on my way home with my belly full of sushi and sake (well, only three cups of sake), and I was listening to my iPod, before I started hearing this rattling sound. The wind is always super-strong in Tokyo during spring, so I assumed it was the wind, before I started feeling a little bit dizzy. I thought to myself that I could not have drunk enough to actually get very intoxicated, so I stopped the iPod, and then I realized that all the wires and signs are swinging, and all the rattling noises were from the store fronts that had been pulled down for the evening. However – being outside – I hardly felt the shake at all, it is funny how much difference your location makes. I am sure if I had been inside I would have felt it much stronger.

I haven’t had much time for the blog over the past couple of days, but now it is Saturday, it is raining, and I have grandiose plans of getting all my Japanese homework done, and update the blog with lots of new things. I have lots of pictures and things on my mind and lots of links to share, so hopefully I will have time to plot everything down. Hope you are having an amazing weekend!

related posts:

Category: text, text EN

Leave a comment:   2 comments



Angelina Jolie – A Make-up Transformation

This girl is so insanely talented. She completely restructures her facial features just with the help of makeup. It made me want to run and put on makeup myself. It kind of brought back the whole idea that a lot of people can look gorgeous if you just put in a little effort.

related posts:

Category: exterior qualities, interestingness

Leave a comment:   4 comments



Nothing ever changes, everything stays the same

I have taken some pictures lately, but I guess I am going through another one of those periods where everything feels floaty and I forget time and space. It is actually quite nice at times. The weather has been beautiful, the earthquakes are smaller, and I went for a walk a couple of days ago.

I thought this guy was real when I rounded the corner.

I wish our porch looked this cute.

I think my new calling in life is to take pictures of all the ridiculous names of buildings in Japan. Even I, myself, live at “Fortune House”.

I think it is suppose to be fancy.

And this is a beauty salon. It looks very beautiful.

And people have put a fence around their bonsai so no one will steal them. I, personally, would have super-glued the pots to the surface instead and dropped the fence, but I guess different people have different solutions. You get a lot of time to think about things when you are not going to class every day. Like how to secure bonsai. Luckily for the rest of the world, I will stop thinking about bonsai and get back to only thinking about Japanese from Wednesday.

Obviously this calls for “dramatic communication”. I would definitely rent an apartment from the “Dramatic communication” real estate group.

Hello neighborhood.

And then I found this awesome car. Just when I was snapping a picture of it, the owner came, and said it was the only car in the world that looked like this. I felt busted sneaking pictures of his car, and mumbled something about “kawaii… omoshiroi… suteki…” and quickly left the premises.

I still do not understand what this statue of liberty was doing right outside the Chinese restaurant. I suppose it adds charm.

Above, Korean restaurant. Below, Thai restaurant. Where? Shin-Okubo.

And then we went to AnAn, and ate delicious yakiniku for dinner. The end.

related posts:

Category: text EN

Leave a comment:   4 comments



It’s nothing but a dream

It has been a strange weekend. Yesterday I went to my first Japanese wake. Not a funeral, but just the wake. The person was not close to me, I simply went to pay my respects. It was a crash course in culture, I felt so out of place. Having to go to the funeral parlor, give your money, tucked the right way into the envelope (back of the bill inside the envelope facing upwards), having to write your name and address so they can send you a gift back, stand in line, go in front of everyone, one by one, bow in front of everyone, take the incense from the bowl, put it in the other bowl, put your hands together, say a silent prayer inside of you for the deceased,  turn around in front of everyone, bow again, walk out of the room. No one had told me what to do before entering the room, I followed the others lead and did as well as I could. Needless to say, I do not know a lot of details about Buddhist rituals. I tried to not stick out, however, I felt so out of place, taking part in something like this. It seemed both intimate and distant at the same time. Despite feeling out of place and not knowing exactly what to do, it felt good to pay my respects. Looking at all the other people, some crying, a lot of faces set in stone, the silence drowned out the chitchat. I am not sure what to write about it all, it moved me, but again I  felt like I was a true foreigner, observing all of this from the outside in, not quite grasping the true essence of it all.

related posts:

Category: text, text EN

Leave a comment



Om jeg har en bunad å låne dere, sa du?

I dag kom det oppdatert reiseinformasjon fra den norske ambassaden i Japan, og jeg kjenner at begeret holder på å renne litt over for min del. Jeg er hverken irritert eller sur, men jeg stiller meg rett og slett litt undrende til kontakten jeg har hatt med den norske ambassaden i Japan. Jeg har som nevnt tidligere ikke tenkt å gjøre denne bloggen til noen synseblogg og vil helst bare poste koselige, fine, vakre og inspirerende ting, men av og til kjenner jeg at jeg har noen ting på hjertet som jeg bare må få ut. Jeg bør vel også nevne at dette ikke er en aprilspøk, sånn for ordens skyld.

Først og fremst: Jeg er i Japan fordi jeg har valgt dette selv. Derfor føler jeg ikke at den norske ambassaden skylder meg noenting. Dette er altså ikke et klagebrev til den norske ambassaden. Jeg synes ambassaden alt i alt har gjort en god jobb og holdt god kontakt. De gjør så godt de kan i en situasjon de ikke var forberedt på å håndtere. Jeg forventer ikke at den norske ambassaden skal redde meg. Jeg kom meg til Japan på egenhånd, om jeg mot formodning vil ut av Japan, anser jeg det som mitt eget ansvar å komme meg bort herfra også.

Da det store jordskjelvet rammet Japan for noen uker sider var den norske ambassaden tidlig ute og gav informasjon til nordmenn bosatt i Japan om at de ikke anbefalte at man oppholdt seg i landet. (De skrev derimot ikke noe særlig om hvorfor de gav denne anbefalingen.) Ambassaden oppfordret også til å registere seg hos den norske ambassaden i Tokyo. Som sagt, som gjort, jeg skrev en epost til ambassaden som inneholdt navn og kontaktinformasjon, samt at jeg hadde tenkt å fortsette å bo i Japan en stund til. Jeg fikk epost tilbake fra ambassaden, der de igjen gjentok at de ikke anbefaler nordmenn å bli værende i Japan, men dersom jeg hadde tenkt å bli værende likevel, måtte jeg forholde meg til det japanske myndigheter sier om saken. Selvfølgelig.

I samme epost ble jeg også oppfordret til å fylle ut et skjema med mer utfyllende kontaktinformasjon til ambassaden. Som sagt, som gjort, jeg åpner .doc-dokumentet de så pent har sent meg som vedlegg i eposten (og ignorerer mine tanker om at ikke alle kan åpne .doc-dokumenter på sine maskiner), og begynner å fylle ut informasjon. Navn, adresse, telefonnummer. Navn og adresse og telefonnummer til kontaktpersoner, samt kontaktinformasjon til skole/arbeidssted. Kjempefint, så flott at ambassaden tar ansvar og samler inn informasjon på denne måten. Men … på side 2 i dokumentet jeg fyller ut, finner jeg dette:

Om jeg har en bunad, sa du? Som jeg vil låne ut til dere? Hvilken type bunad det er? Hvilket tilbehør jeg har til bunaden?

Jeg lo så jeg satte kaffen i halsen.

Jeg bor i Kanto-regionen (Tokyo), og her har ikke jordskjelvet rammet spesielt hardt. Derfor er jeg heller ikke redd eller bekymret. Det eneste denne boksen gjorde for meg var at jeg fikk meg en skikkelig god latter. Men hva om jeg hadde bodd i nærheten av de rammede områdene, hva om jeg hadde vært redd og opprørt, feilinformert og sliten etter alle ødeleggelsene? Å fylle ut et informasjonskjema med kontaktinformasjon er nyttig, men jeg tror virkelig ikke jeg hadde blitt spesielt glad for å måtte fylle ut om jeg har en bunad og om jeg er villig til å låne den ut dersom jeg hadde fryktet for liv og helse. Jeg skjønner at dette mest sannsynlig er et generelt skjema som de sender ut til alle nordmenn som registerer seg i Japan, men jeg synes godt de kunne tatt seg bryderiet med å fjerne unyttige felter som dette etter en slik stor katastrofe.

Men ambassaden gir seg ikke. De sender flere eposter, og jeg begynner å få tekstmeldinger sendt til min japanske telefon. De tilbyr meg jod-tabletter. Så flott, tenkte jeg, at den norske ambassaden vil hjelpe sine norske borgere og tilby dem jod-tabletter. Her er et bilde av tekstmeldingen jeg fikk fra dem:

Ser du hva som er galt i denne tekstmeldingen? Dette telefonnummeret er et norsk nummer. Nå har jeg riktignok tilgang på både Skype og telefonautomater og kan ringe norske nummer dersom jeg virkelig må, men mobiltelefonen min i Japan (som tekstmeldingen ble sendt til) er “prepaid”, noe som gjør at jeg ikke kan ringe internasjonale nummer. Jeg har enda ikke forstått hvorfor jeg må ringe til et telefonnummer i Norge for å få jodtabletter til Tokyo. Kunne jeg ikke kontaktet ambassaden på epost eller telefon her i Japan?

Men jeg kan ikke det. For ambassaden har flyttet alle sine folk fra Tokyo til Kobe, for å komme lenger bort fra kraftverket i Fukushima. Det er 220 km mellom Tokyo og Fukushima. Det er 430 km mellom Tokyo og Kobe.

Så får jeg flere eposter. Jeg er invitert til infomøte hos ambassaden.  Jeg er glad for å bli invitert på infomøte. Ambassaden er glad i sine norske borgere. Men – siden ambassaden sine ansatte har rømt til Kobe, er dette møtet i Kobe. Ikke i Tokyo. Å dra fra Tokyo til Kobe for et infomøte, er omtrent samme avstand som å dra fra Oslo til Trondheim. Og jeg må betale togbilletten min selv.

Når det gjelder ambassadens utilgjengelighet bør jeg vel også nevne en liten historie fra i fjor. Jeg skulle søke visum, og trengte noen bankpapirer. Jeg var usikker på nøyaktig hvilke bankpapirer dette var når jeg leste de japanske dokumentene jeg måtte fylle ut, så jeg bestemte meg for å ringe til ambassaden for å snakke med dem. De må jo få spørsmål både titt og ofte om hvilken dokumentasjon som kreves når man søker visum i Japan. Telefonsamtalen gikk omtrent slik:

Ambassaden: “Hello, this is the royal Norwegian embassy.” (Helt tydelig japansk aksent.)
Sushibird: “Oh, hi, I am calling you because I have some questions about my Japanese visa. I have to submit some bank statements, and I need to check what kind of bank statements the Japanese government needs. Is there anyone there I can talk to in Norwegian? Considering it is Norwegian bank statements, I need to know what these various papers are called in Norwegian.”
Ambassaden: “Oh, sorry, there is nobody here that speaks Norwegian at the moment. Can we take this in Japanese or English?”
Sushibird: “…”

De snakker altså ikke alltid norsk ved den norske ambassaden i Tokyo.

Tilbake til årets kommunikasjon med ambassaden. Jeg har nemlig også fått epost med tilbud om å reise fra Japan med charterfly. For de anbefaler jo ikke norske borgere å oppholde seg i Japan. Men jeg må betale for min egen billett. Så ambassaden er bekymret, de er bare ikke bekymret nok til å betale for billetten min. Jeg er glad for at de satte opp et tilbud om å fly ut fra Japan (og jeg er helt sikker på at dette har hjulpet en rekke mennesker som gjerne ville komme seg ut fra Japan), men jeg tenker i mitt stille sinn at dersom ambassaden hadde vært skikkelig bekymret, hadde de nok betalt for flybilletten min, eller i det minste tilbudt seg å betale deler av billetten. Jeg forventer absolutt ikke at Norge skal betale for flybilletten min altså, det er ikke poenget, men for meg harmonerer ikke disse sterke advarslene om å ikke oppholde seg i Japan med at jeg må betale for egne tog- og flybilletter for å komme meg bort herfra.

Og i dag fikk jeg en ny epost. De har oppdatert reiserådet sitt for Japan. Nå heter det seg at:

Utenriksdepartementet fraråder reise til eller opphold i Japan som ikke er strengt nødvendig. Nordmenn som oppholder seg mindre enn 80 km fra kjernekraftverket i Fukushima-området oppfordres til å forlate området, mens nordmenn som oppholder seg i Tohoku-, Chubu- og Kanto-regionene (inkludert Tokyo), bør overveie å forlate området.

Tusen takk til ambassaden. Jeg hører det dere sier. Jeg er glad for at dere bryr dere. Jeg setter pris på arbeidet dere gjør. Men etter så mye frem og tilbake, så velger jeg heller å forholde meg til det japanske myndigheter sier fremfor dere. Japanske myndigheter har i det minste ikke spurt meg om jeg har en bunad til låns.

related posts:

Category: just for fun, text, text NO

Leave a comment:   4 comments